Hvorfor ble sikhismen til?
Skrur man tiden tilbake til 1400-tallet, møter man et India bestående av en rekke forskjeller. Landet var preget av uro, mennesker ble tvangskonvertert og likeverdet var fraværende. Dette som en konsekvens av et dominerende kastesystem. Samfunnet var preget av prester som utnyttet sin makt, og kvinner som ble undertrykt. Her vokste Guru Nanak Dev ji opp i et hindu hjem. Han revolusjonerte samfunnet med sin tanke om fornuft, likhet og kjærlighet. Dette la grunnlaget for sikhismen. En religion der de nevnte verdiene ble sentrale, og hvor man i dag tror på en allmektig gud: den evige skaperen – uten fiendskap og uten hat. Man tror at den ene guden er i alt og overalt. Sikhismen er derfor en monoteistisk og panenteistisk religion.
Sikhismen fremvekst var på omkring samme tid som protestantismens inntog i Europa. Det var sulten etter å vekke samfunnet som drev Guru Nanak Dev ji. Han ønsket at folk anerkjente hvert individ som verdifullt, samtidig som han hadde en kritisk tilnærming til ritualer som ingen våget å stille spørsmålstegn ved. Slik satte Guru Nanak Dev ji grunnlaget for en filosofi de påfølgende ni guruene videreutviklet.
Religionsfriheten var viktig for Guru Nanak Dev ji. Han så på alle religioner som ulike veier til det samme målet, men han reiste seg opp mot praksisen i samfunnet. Guru Nanak Dev ji var ikke motstander av de ulike trosretningene, men av måten samfunnet, over tid, hadde utviklet seg til å praktisere dem. Da han reiste verden rundt, i omtrent 20 år, var det ikke med en misjons-agenda. Tvert imot oppfordret han mennesker til å følge sine trosretninger med større dedikasjon; uavhengig av om de var hinduer, muslimer, kristne eller buddhister. Med religionsfriheten lagt til grunn, er sikhismen en ikke-misjonerende religion.
Verdier
«Sannhetens realisering er det høyeste av alt. Enda høyere er dog å leve et sannferdig liv."
Med dette sitatet signaliserer Guru Nanak Dev ji selve essensen i sikhismen. Han forkaster verdien av grunnløse ritualer og pilegrimsferd, og drar heller frem verdiene man klarer å implementere i hverdagen som det mest verdifulle. Kunnskap om kjærlighet, likeverd, demokrati eller solidaritet er viktig, men verdiløse uten at det gjennomsyrer livsstilen og veivalgene man står ovenfor - her og nå, alltid og uten kompromisser.
Sikhismen bryter med synet om at det ultimate målet i livet er å komme til himmelen etter døden. Nuet er i sentrum, og det er i nuet man oppnår himmel eller helvete. Det er med andre ord ikke en overraskelse etter døden. Et egoistisk liv hvor begjær, sinne, tilknytning, grådighet og hovmod kontrollerer mennesket betegnes som et liv i ubalanse - som «helvete». På den andre siden betegnes et liv hvor man har kontroll på de nevnte tilstandene som et himmelsk liv. Man tar ikke avstand eller gir fullstendig slipp på tilstandene. Sikhismen anerkjenner dem som reelle og viktige i livet, men det er hvorvidt man har kontroll som er avgjørende. Ved å ikke drukne i disse tilstandene skaper man en frigjørende lykke, som ikke kan måles med noe annen glede. Det er himmelsk, og det kan oppleves her og nå. Er man i denne tilstanden før døden, fortsetter man i den inn i evigheten. Om man ikke klarer å styre dette, vil man fortsette i gjenfødelsessyklusen.
Aksept er sentralt i sikhismen. Sikher tror at alt som utfolder seg er i Skaperens vilje, hukam, og at man bør tilbringe et liv i harmoni med aksept.
De tre grunnpilarene
Sikhsimen har tre grunnpilarer. Disse ble etablert tidlig, og preger livsstilen til sikher verden over den dag i dag.
1. Kirat Karna – Arbeide ærlig og dedikert arbeid
Guru Nanak Dev ji tok avstand fra askese og selvpining, som hadde lang tradisjon i India. Han anså derimot familielivet som det helligste og mente at samfunnet ikke ville gått videre dersom alle reiste til fjellet for å finne Gud. I tillegg mente han at det er i møte med andre mennesker og samfunnet man utvikler seg og kan bevise ovenfor seg selv hvilke verdier man faktisk har (ref. kontroll på tilstandene). En som sitter alene på et fjell kan hevde å være ydmyk, men vil aldri kunne utøve det, da vedkommende aldri møter et annet menneske. Med dette som bakgrunn er det viktig å tjene til livsopphold ved ærlig og dedikert arbeid, og ikke minst ved å være aktive samfunnsborgere.
2. Naam Japna - Meditasjon
Sikher bør dedikere tid til meditasjon og bønn minst tre ganger om dagen: morgen, kveld og før man legger seg. Bønnen er en form for meditasjon - egentid. Sikher skal meditere over det guddommelige Navnet, og på denne måten konstant utvikle seg spirituelt. De som mediterer på Hans/Hennes navn kan lære Han/Henne å kjenne, oppnå den høyeste religiøse opplevelsen og bli ett med Skaperen – kjenne på følelsen av lykksalighet. Sri Guru Granth Sahib ji (skriften) står også sentralt i denne prosessen. Skriften er ansett som en guide for hvordan man kan optimalisere livet sitt. Noen kaller det også et slags speil, hvor man måler sitt eget liv mot det optimale. Ved å sette av tid til bønn og meditasjon regelmessig, får man en spirituell stimulus som driver den enkeltes spirituelle ferd fremover.
3. Vand Ke Chakna – Dele med andre
Sikher skal dele med de som er trengende. Ikke nødvendigvis penger, men alt som kan deles. Det kan eksempelvis være tid, kunnskap eller kompetanse. Det å dele med andre symboliserer det grunnleggende i sikhismen, nemlig kjærlighet til andre og til alt det Gud har skapt. Sikher blir oppfordret til å dele minst en tiendedel av det man eier og har. Frivillig arbeid, eller arbeid uten fortjeneste, står sentralt i sikhismen. Dette kalles seva og henger sammen med det å dele med andre. Alle sikher blir oppfordret til å utføre frivillighetsarbeid helhjertet og på en uselvisk måte. Ydmykhet er et viktig element i sikhismen, og seva blir ansett som en øvelsen for å overvinne egoisme.
Synet på Gud
Sikher tror på en allmektig gud: den evige skaperen, uten fiendskap og uten hat. Man tror at den ene Kraften er i alt og overalt. Gud påvirkes ikke av tiden, iboende i verden, er uten fysisk form og overgår universet og kjønn. Skaperen er mer enn det vi kan fatte, men er samtidig en del av verden og det vi mennesker er i stand til å forstå. På bakgrunn av dette, blir sikhismen definert som en monoteistisk og panenteistisk tro.
Enhver kan oppnå frelse (forening med den ene, allmektige gud) ved å betingelsesløst vie seg til Gud. I sikhismen har man ingen mellomledd mellom mennesket og Skaperen. Et hvert menneske kan bli ett med Kraften på egenhånd - uten å være avhengig av en prest eller lignende. De som mediterer på Hans/Hennes navn kan lære Han/Henne å kjenne og oppnå den høyeste spirituelle opplevelsen.
Mul mantar, det første verset i skriften, illustrerer sikhenes syn på Gud og kjernen i sikhismen:
Gud er én
Hans navn er sant
Han er skaperen
Han er fryktløs
Han er uten fiendskap
Tidløst er hans bilde
Han er fri fra lov og død
Han skapte seg selv
Han erkjennes gjennom Guruens nåde
«Det finnes ikke hinduer, det finnes ikke muslimer»
Dette sitatet av Guru Nanak Dev ji er vesentlig for sikhenes Guds- og menneskesyn, da det formidler at de religiøse skillene mellom mennesker er uvesentlige. Dette fordi alle til syvende og sist er tilbedere av den ene virkeligheten. Det fremhever også viktigheten av det indre, spirituelle liv fremfor de ytre ritualene.